Familien 2.0 – vi trenger en ny familiepolitikk

Vi trenger en ny familiepolitikk, som baserer seg på livskvalitet, mer tid til hverandre og mindre reklame- og kjøpepress.

8. november 2016

Gjennomsnittsfamilien i Norge har mer enn nok av det meste – bortsett fra tid og ro. Jeg vil tro at de aller fleste barnefamilier kjenner seg igjen i den beskrivelsen. Karusellen jobb-barnehage-boliglån-kjøpepress-klimaødeleggelse-redusert livskvalitet er i hvert fall noe jeg selv kjenner godt, både fra min tid som familisert småbarnsfar og som singel bybeboer.

Vi trenger en ny familiepolitikk for Norge, som klarer å løfte blikket fra skolehverdag og kontantstøtte.

Dette er de fem viktigste faktorene:

Arbeidstid. Gjennom hele 1900-tallet frem til 1986 gikk antallet arbeidstimer per arbeidstaker ned. Så stoppet utviklingen opp. Ikke fordi effektiviteten har stagnert, det motsatte er tilfellet: digitalisering og teknologi har økt effektiviteten enormt de siste 30 årene. Likevel blir 8-timersdagen, som har sitt opphav i det industrielle samfunnet, fremstilt som en naturlov. Det er den naturligvis ikke. Tvert imot er det mye som tyder på at den er et hinder for utvikling. Vi ser i bedrifter som har innført 6-timersdag at det funker like bra på fabrikk som på kontor – effektiviteten holder seg stabil eller går opp, og sykefraværet går ned.

Ved å gå fra 8 til 6 timers arbeidsdag, vil vi få mer fritid, mindre sykdom og stress, mer tid til venner og familie, vi kunne brukt flere timer på frivilligarbeid og annen samfunnsnyttig virksomhet og bidratt til mindre press på naturressursene. Kort sagt: livskvaliteten og kvaliteten på samfunnet, den samlede velferden, ville økt.

Reklame- og kjøpepress. Det er knapt mulig å overvurdere den selvforsterkende effekten den generelle velstandsøkningen har hatt på oss. Vi bruker stort sett det vi har, og vi merker ikke at vi har flere ganger så stor kjøpekraft som for bare et par tiår siden. Voksne merker det likevel som en følge av økt press for å jobbe mer, prestere mer og låne mer i banken. Barn og unge merker det i form av et voldsomt press for å passe inn både hva gjelder dyre produkter og livsstil (ferieturer, opplevelser, restaurantbesøk, størrelsen på gaver, m.m.). I tillegg til de overordnede skatte- og økonomiske grepene som må tas, er reduksjon av reklame i det offentlige rom, og spesielt reklame rettet mot barn og unge, helt sentralt for å endre dette.

Bolig. For folk i sentrale områder, noe som i økende grad også gjelder i byområdene i Møre og Romsdal, er boligprisene- og politikken en sentral faktor for det gode liv. Spiralen økte lønninger – dyrere boliger (med priser som øker langt mer enn lønningene) – press for å jobbe mer – enda dyrere boliger, etcetera, er ikke bare skadelig for økonomien, i og med at det hindrer investering i nye bedrifter til fordel for eiendom. Det er også skadelig for enkeltmennesket og den enkeltes livskvalitet. Løsningen er at det må bli mye mindre lønnsomt å spekulere i bolig, og stat og kommune må legge bedre til rette for at en større andel boliger bygges med andre krav til inntjening enn de som dikteres av markedet alene.

Giftfri hverdag. Giftstoffer i barneleker, maten vi spiser og i ting som omgir oss, er der som en følge av et overdrevent fokus på lav pris fremfor helse og produktkvalitet. Ingen vet nøyaktig hva de samlede effektene, de såkalte coctaileffektene, er for oss mennesker, men mye tyder på at de er betydelige. Det som er sikkert, er at miljøgifter er svært skadelige for natur og miljø. Vi trenger skikkelig merking av produkter slik at forbrukerne faktisk kan velge selv, økt produksjon av økologisk mat, bedre kontroll av importert mat og et strengere regelverk for produksjon og spredning av miljøgifter.

Fattigdom. Det økende antallet barn og familier som lever i fattigdom i Norge, er svært bekymringsfullt. Det forsterkes av trender som boligprisutviklingen og vilkårene i arbeidslivet, som igjen har store konsekvenser for sosial mobilitet. I skyggen av den rene fattigdommen, opplever stadig flere at de ikke henger med i velstandsøkningen, og de ekskluderes fra et samfunn som de ikke opplever at er for dem.

De fem faktorene jeg har nevnt over, henger sammen, og de henger sammen med den overordnede økonomien. Jo mer vi forbruker, dess mer jobber vi, dess høyere reklamepress får vi, dess mer olje pumper vi opp, og dess mindre våger politikerne i regjering og på Stortinget å velge langsiktige, grønne alternativer.

Men det gjelder også motsatt: Hvis vi klarer å utvikle en annen politikk på disse feltene, kan vi – sammen – skape et samfunn hvor det er enda bedre å bo og leve. Til syvende og sist, er det ikke det politikk handler om?

- Vi trenger skikkelig merking av produkter slik at forbrukerne faktisk kan velge selv, økt produksjon av økologisk mat, bedre kontroll av importert mat og et strengere regelverk for produksjon og spredning av miljøgifter.